 |  |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Visjon
Brosjyre
|
Stormfullt vintereventyrVintertur med Aktivitet.Sjå bildete frå turen her. Fem dager i det lunefulle landskapet rundt Finse. Den turen vi hele året har visst kom til å bli den mest krevende. Uka før avreise kunne lærer Øystein melde om 30 kalde grader i området. Det var ikke få som grua seg og som i svake øyeblikk vurderte å holde senga en uke.  Utgangspunktet for turen var parkeringsplassen på Vierbotn. Her samlet stipendiat Kari troppene til en oppmuntrende og informativ prat før hun tok føringen på den første etappen. Det var en stille og spendt gjeng hun dro opp de første bakkene. Men etter vi hadde gått et par kilometer opp og vekk fra veien begynte folk å bli varme og smilene var igjen på plass i ansiktene. Været var langt i fra det vi hadde fryktet. Det var kun en håndfull minusgrader og innimellom gløttet sola fram. Gjennom den klare fjellufta kunne vi betrakte et landskap med horisonter preget av runde, slake topper. Svært annerledes enn de bratte, ville fjellene vi er vant med leger vest. Tanken på fem dager i fri, nesten uberørt natur bare sammen med klassen gav oss en fin ro. Hele første dagen gikk vi i et jevnt og fint tempo. Dermed kunne vi sette opp første leiren et stykke lenger inn enn planlagt. Dette ga et strålende utgangspunkt for turens andre dag. Planen var da å la teltene stå for å kunne nyte en dagstur med lett sekk. Valg av leiplass viste seg dog å være langt fra optimalt med tanke på ly. Etter en svært vindfull natt kalte Øystein inn til morgensamling. Han ville vite hvordan vi hadde sovet og om vi var i form til tur. Han var lettet over å høre at det stort sett hadde gått greit og at de fleste var ved godt mot. Likevel ønsket noen å bli igjen i leiren og grave do, kjøkken og levegger til teltene. Resten spente på skiene og gikk mot Finse. Dagens magiske øyeblikk kom allerede etter en knapp halvtimes gange. Ned en skråning, mindre enn hundre meter foran oss, kom en flokk på 30-40 reinstyr i fullt firsprang. Et halvt minutt senere var de borte. Dette var en spesiell opplevelse som forsterket følelsen av at var ute skikkelig villmark. Vi visste også at vi hadde vært heldige. For ivrig jakting har gjort at det i dag er langt færre reinsdyr på vidda enn for noen tiår siden. Like før Finse fikk vi da også se et jaktlag som hadde gravd en stor skytepost i en skavl. De av oss som ikke hadde sett Finse før ble litt forfjamset over synet av en togstasjon midt i fjellheimen. Men vi var enige om at det var en fin plass som gjør det lett å komme inn i fjellet. Fra Finse fortsatte en gruppe turen videre innover. Målet var Jøkulhytta som ligger oppe på isbreen Hardangerjøkulen. Fordi det var lang vei tilbake og vi måtte finne leiren før det ble mørkt, ga Øystein streng beskjed om at vi måtte snu i tide. Tidsskjemaet var stramt og bakkene opp til breen var lange og bratte. Det var hele veien usikkert om vi kom til å nå toppen. Det var derfor en helt herlig følelse å skimte hytta gjennom tåken. På kvinnedagen 8. mars var det dessuten passende at det var et flertall av jenter som hadde klart den fysisk krevende turen. Om morgenen dag 3 pakket vi sammen teltene og satte kursen mot neste planlagte leirplass. Sola stråle fra en himmel som var babyblå, og uten en eneste bomullsau. Lufta var klar og det var absolutt vindstille. Det var ingenting som røpet at dette var dagen værgudene skulle lære oss en skikkelig lekse. I det nydelige været gikk alt lett, selv med tunge sekker. Ved lunsjtider var vi kommet lengre enn planlagt. Dermed ble det vedtatt lang lunsj i solsiden. Som den begavede pedagog han er, benyttet Øystein muligheten til gi oss noen verdifulle erfaringer. Ved ulike øvelser lærte vi hvordan man kan holde telling på hvor langt man har gått, og at man ikke skal stole for mye på at man har en innebygd retningssans. Etter lunsj gikk vi først en time over et vann, før vi skulle begynne på en serie stigninger. Mens vi stod og tok på skifellene gikk samtalen om gnagsår og at mange var tørste. Parafinsmak på vannet vi hadde smeltet den morgenen gjorde at vi nesten ikke hadde noe å drikke. I det vi begynte å gå kjente vi det første lille vindpustet på kinnet. Snart skulle turen skifte karakter. Fra å ha vært en kosetur i sola ville det neste døgnet bli en hard prøvelse, både fysisk og psykisk. Da vi var halvveis oppe på ryggen var det lille vindpustet blitt en bris, og før vi var kommet opp blåste det kuling fra vest. På telefon fikk vi vite at det var meldt at vinden skulle ta seg ytterligere opp, og at den ville dreie rundt og komme fra øst. Vi samlet oss i ly av en skavl for å avgjøre hva vi skulle gjøre. Øystein åpnet med å si at vinden var så sterk, og mulighetene for å finne god nok ly var så små at telt var uaktuelt. En runde der alle fikk si hva de ønsket ga et klart flertall for å gå de 13 kilometerne til Raggsteindalshytta. Dette var mest et uttrykk for at folk var blitt så tørste og slitne at de ville gjøre hva som helst for en natt på hytte. Etter en kjapp titt på kartet tok Øystein den vanskelige avgjørelsen å trosse gruppas ønske. Det var så sent, vi var så slitne, terrenget var så tøft og været så dårlig at det eneste fornuftige vi kunne gjøre var å grave oss ned. Det tunge arbeidet med å grave snøhuler tærte på slitne kropper. Da hulen var ferdig og middagen laget og spist var det så sent at vi var tvunget til å legge oss uten å smelte snø til drikkevann.  Morgenen etterpå våknet vi til en vegg av tåke. Mange hadde frøset og sovet dårlig. Et resultatløst forsøk på å hakke oss gjennom isen etter vann kostet både tid, krefter og humør. Vi ble nødt til å begynne å gå. Planen var å gå mot Lordehyta, ei nødbu omtrent syv kilometer unna. Ferden gjennom tåkeheimen gikk sakte. Sikten var så dårlig at vi måtte gå med et øye på kompasset for å klare å holde riktig rettning. Etter å ha gått slik i et par timer signaliserte Øystein full stopp. For å spare tid ville han at de om fortsatt hadde en del krefter skulle gå i forveien til hytta slik at de kunne begynne med å smelte snø. Han fikk med seg to elever og la i vei. Kari tok ledelsen i den andre gruppa. For mange ble det de seigeste kilometerne de har opplevd. Folk stort sett holdt munn og hadde mer enn nok med få beina til å gå. I den siste bakken opp til hytta var det pause hver femtiende meter. Oppholdet i Lordehytta gjorde mirakler for moralen. Etter å ha drukket, spist og fått tilbake varmen var humøret igjen på topp. Herifra var det bare nedover til Raggsteinsdalshytta hvor vi skulle sove siste natta. Dette ble en større utfordring enn vi hadde trodd. Vinden ble stadig sterkere. Snart var det storm styrke i kastene og folk ble blåst rett i bakken. Men etter et par timer med ploging og velting så vi hytta ved foten av fjellet. I denne teksten har jeg prøvd å gjenfortelle de begivenhetene som utgjorde Aktivitetsklassens store vintertur. Når man leser beskrivelsen av den siste delen av turen om frysing, tørste og hardt fysisk slit, tror man kanskje at dette var en negativ turopplevelse som vi helst skulle vært for uten. For å unngå et slikt svært feilaktig inntrykk, vil jeg avslutte med å dele noen av mine egne følelser og tanker: Denne turen er uten sammenligning den beste jeg har vært på. Når jeg sier det, tenker jeg faktisk spesielt på den delen som var mest slitsom. Der og da var det vondt, ingen tvil om det, men de timene vi gikk og kjempet med oss selv og naturen har gitt oss mye mer enn det kostet. De uvurderlige erfaringene og lærdommene vi gjorde om hvordan å ta seg frem i vinterfjellet er bare litt av det. Nære, intense opplevelser av vær og villmark er heller ikke det viktigste. Det jeg først og fremst sitter igjen med er en følelse av å stolthet over aldri, aldri å ha gitt opp. Jeg er overbevist om at vi alle vokste litt som mennesker av å kjenne på all motgangen og alt slitet og oppleve at vi mestret det. Da vi gikk inn mot den siste hytta var hele kroppen min full av takknemlighet for det jeg hadde fått være med på. Jeg vet at mange andre følte det samme. Så takk værguder, takk fagre fjellheimen og takk Øystein for et stormfullt vintereventyr! Skrevet av Julius. |
Friluftslivskulen på film
Flash is not installed
Friluftslivskulen - siste bildeserie
Friluftslivskulen i ord
”Eg er, som vel Du veit, ein Fjellets Mann, og derfor dreg eg til fjells, so tidt eg kan, at friska meg paa Fly og bratte Bryn Og sjaa ikring meg alle store Syn” Aasmund Olavsson Vinje  Eit år med Johannes
 Johannes Kristianslund vert kjendis i bygda. Firda Tidend føl han gjennom skuleåret. Les meir Sjå fotoblogg |
