 |  |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
 | |
Visjon
Brosjyre
|
Tur til Snønipa Vi var på Haugabreen, klassene Aktivitet og Bre og fjell. Etter å ha hatt to dager med felles opplegg, skulle vi den siste dagen velge hva vi ville gjøre. Uten helt å forstå det hadde jeg meldt meg på turen til Snønipa, en tur som innebar at vi måtte stå opp klokka seks - klokka 6! - morgenen etter for å dra. Det var også forholdsvis liten sannsynlighet for at vi ville klare å nå toppen enten på grunn av for dårlig vær, for lite snø, for mye snø, for dårlige forhold på breen osv. Det virket i det hele tatt ganske lite trolig at vi ville nå toppen. Etter to dager med forholdsvis dårlig vær ble jeg vekket med beskjeden om at det var vindstille og knallblå himmel. Ut av teltet gikk det derfor overraskende lett selv om det var kaldt, kaldere enn jeg som siddis trodde det var mulig å være midt i september. Det lå nemlig et islag på teltet som vitnet om en skremmende kald natt. Vi fikk på oss godt med klær, hadde en rask frokost og satte i gang på turen. Da vi startet hadde ikke sola nådd oss enda, men etter hvert som vi steg oppover fjellsida kom den så høyt at også vi fikk gleden av den. Utsikten var ubeskrivelig bra, vi hadde Jostedalsbreen i sikkert 120 graders perspektiv, der den lå badet i sola. Høstens siste blåbær kunne vi også plukke på turen, der de lå dekket av et tynt melislignende lag av snø. Endelig nådde vi breen, fikk på oss utstyret og begynte og gå på selve breen som var dekket av det fineste pudderet som rakk oss opp til knærne.  Gleden med å gå først i taulaget var blandet, det er fryktelig tungt å være den som går og tråkker spor, men også fantastisk og gå i slik uberørt snø. Endelig nådde vi toppen på 1.827 meter over havet, etter mange timer og en stigning på rett over tusen høydemeter fra leiren som lå på ca 700 meter. Nedturen var nesten skremmende lett i forhold til oppturen, og da vi kom ned til leiren kunne vi glede oss over misunnelsen til de andre som ikke hadde valgt å være med på turen. Vi kom ned til leiren ca klokka fem etter å ha brukt ganske nøyaktig ti timer. Så var det en liten time å gå ned til bussen, hvor vi endelig fikk lov til å sette oss ned og slappe av. Jeg la meg den kvelden trøtt, sliten og støl i hele kroppen, men etter å ha vært med på den fineste naturopplevelsen så langt i hele mitt liv. Jeg har ikke for vane å få slike følelser, eller i hvert fall ikke uttrykke dem, men denne turen hadde enkelt og greit vært ubeskrivelig bra. Sindre Hamre Lotsberg, 19 år |
Friluftslivskulen på film
Flash is not installed
Friluftslivskulen - siste bildeserie
Friluftslivskulen i ord
”Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, - jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt.” Hans Børli  Eit år med Johannes
 Johannes Kristianslund vert kjendis i bygda. Firda Tidend føl han gjennom skuleåret. Les meir Sjå fotoblogg |
